Her fullføres et kunstnerisk prosjekt av et format vi skjelden ser i norsk kunst.

København:
Kan kunsten si oss noe om krigen og om menneskets eksistens, mens bombene faller, menneskene dør og lidelsen bare øker, uten at kunsten blir banal?

Blandt deltakerne på utstillingen til den danske kunstnergruppen Den Gyldne, med nordiske gjester, i det Københavnske utstillingsstedet Charlottenborg, finnes et positivt svar på det spørsmålet.
Svenske Kent Karlsson har bygget en sju meter høy kirke i speilglass i en av salene-påført sitater fra 3.Mosebok: ” Dersom I forakter mine forskrifter....vil jeg hjemsøke eder med redsler, så eders øyne slukner og sjelen vansmekter....og jeg vil sende pest inn blant eder, og I skal gis i fiendens hånd.”

Speilbilde
Denne gammeltestamentlige, gudommelige vreden, den fundamentalistiske, ubønnhørlige strengheten, kan vi bare lese om vi selv bøyer oss fram mot glasset: Vi leser den i vårt eget speilbilde. Er den voldelige, hevnende Gud bare en refleks av mennesket selv – en narsisistisk ondskap projisert inn i religionen? Finnes der da ikke noen muligheter for det gode?

Det godes eksistens
Jo, sier den norske skulptøren Allan Christensen; individets og menneskehetens framtid er bare mulig gjennom nødvendigheten av det godes eksistens.
Hans kunstneriske prosjekt de siste ti årene er bemerkelsesverdig og svært sterkt, idet han har gitt skulpturell form til en nærmest kosmisk kamp mellom det onde og det gode. For dypest i Christensens kunst ligger en ærkjennelse av at evigheten er menneskets felle, og at der ikke finnes noen muligheter for oppvåkning fra et slikt mareritt, med mindre kunstnerens skapende akt er av kosmiske dimensjoner, hvor han blir en slags Lucifer-skikkelse som gjør opprør mot Gud.

Arvesynden
Christensen gjorde nettopp det da han for tre års siden foretok en symbolsk, ritualistisk brenning av skulpturen ”Engels Byrde”. Denne byrden var for ham selve arvesynden og den følelsen av skyld som en streng oppdragelse hadde påført ham, og kunsten ble et redskap til å trosse denne evigheten mennesket slik lenkes til. De forkullede skulpturrestene plasserte han inne i en sarkofag i stål og glass. Arvesynden var blitt konkret og sansbar – og ikke minst synlig: Kontrollerbar, temmet og innesperret.

Paktens Ark
Christensens nye skulptur i København, ”Paktens Ark”, går motsatt vei, den skjuler sitt innhold, i dobbel forstand. På en bærestol med fire tårnaktige voktere sitter en kiste med lokk av ekte gull. Inni ligger en stålkuffert, og inni den igjen en liten skulptur med et segl, som, om det blir brutt, vil åpenbare et kodet budskap. Koden er også preget i kistelokkets gull. Nøkkelen til arkens hemmelighet ligger rett i synet på oss. Men vil vi knekke koden? Vil vi strekke oss mot det gode?
Det innerste budskapet i denne kinesiske esken er menneskets grunnleggende mulighet for det gode: Ifølge Christensen er den nye pakten ”bindeleddet mellom mennesker som ser det jordiske vennskapet som en livsbetingelse for alt liv på jorden”.
Etter symbolsk å ha kvittet seg med arvesynden, som gjorde at alle mennesker ble født onde, er Christensen klar til ikke bare å bekrefte nødvendigheten av det godes eksistens – symbolsk verner han også om denne eksistensen ved å bygge et tilfluktsrom for det gode, og ved å stille det ut midt under en krig som nettopp synes å bekrefte arvesyndens ubrutte lenke.

Humanistisk arv
På utstillingen har danske Per Neble et arbeid som også har et skjult budskap: En bøtte med 500 sammenkrøllete papirordkulerkuler. Men, mens disse er forkastet og har havnet i søppelbøtten, verner Christensen om sitt budskap – han løfter det fram nettopp ved å skjule det. Derfor blir hans ”Paktens Ark” ikke bare et tilflukstrom, den blir også et relikvieskrin, en siste rest som må dyrkes hellig.
Denne levningen er den humanistiske arven, med røtter tilbake til oldtidens filosofer og med fundament i renesansens fokusering på menneskets positive verdier og egenskaper.
Hvordan kan vi vite at denne skulpturen faktisk inneholder et slikt altfavnende humanistisk budskap? Det blir et trosspørsmål, på samme måte som i Yoko Onos fabelaktige eske ”Disappearing Piece” fra 1971: På hyllen til den lille metalldåsen står det skrevet at innholdet vil fordampe om det utsettes for lys. Vi vil aldri få visshet om det finnes, og Christensen poengterer nettopp dette: Det godes eksistens er et trosspørsmål – det gode kan bare finnes om vi er mange nok som tror på det, og om vi verner om forestillingen om det gode, ikke minst i trengselstider. Og om vi bruker denne forestillingen til å knytte bånd mellom mennesker – en ny humanistisk pakt.
Om Allan Christensen ikke kan kvitte seg med arvesynden, bokstavelig, kan han likevel strekke seg mot evigheten på en måte som er frigjort fra en slik begrensning: Det øyeblikket da drømmen, fantasien og kunsten forenes, i en skulptur som overskrider sin fysiske tilstand og antar en symbolsk dimensjon av håp for mennesker. Tross alt.