|
"Skjønnheten skal frambringe krampetrekninger, eller så skal den ikke finnes".
Slik avslutter Andrè Breton boken Nadja med en oppsummering av begrepet "beautè convulsive".
Allan Christensens fem skulpturer i tre og lær i hans oppsiktvekkende utstilling i galleri Opdahl rommer nettopp en slik skjønnhet. Den er så rå og går så direkte inn mot livet på så mange plan at rystelsene, krampetrekningene, blir en vesentlig del både av kunsten og av vår oppfatning av den. Fire benker - tilsynelatende like tilforlatelige som vippene på barndommens lekeplasser - fyller mye av plassen. Men de viser seg å være "Parringsbenker"; og de peker potent mot en stor konstruksjon midt i rommet, en syntese av parringsbenk, fødestol og giljotine. Forestillingen om slavehandelens parringsbenker får her en konkret form, samtidig som skulpturene også blir aktive metaforer for vår tids mekaniske og grunne fiksering på seksualiteten.
For de fire benkene mimer en tvangsmessig gjentagelse og rommer en fetisjering av kroppen: De døde gjenstandene blir begjærets mål og retning; og begjæret forvandles til ekstase gjennom framstilling av smerte. Skulpturene er fetisjistiske fordi de bærer en framstilling av seksualiteten som ikke er naturlig, men fabrikkert, fantasert. Og fordi de er en materialisering av begjæret.
Hvis en fetisj er en historie maskert som et objekt, forteller Christensens objekter ikke bare om fortidens slaver, men også om vår tids meningsløse seksualisering av våre omgivelser, hvor bildet har erstattet det virkelige liv. I sitt essay " Bildets onde ånd" sier Jean Baudrillard at "bildene er blitt vårt sanne seksualobjekt, vårt begjærs eneste gjenstand".
Christensens penissymbolske benker tar på ett vis opp i seg denne pessimismen. De kretser rundt giljotine - benken i midten, som han kaller "På den åttende dag". Tittelen antyder at Gud, etter å ha hvilt på den syvende dagen, overlot menneskene til seg selv. Denne installasjonen blir derfor en allegori- en billedmessig framstilling av menneskets umulige stilling: Seksualiteten rommer døden i samme øyeblikk. Ikke bare i franskmennenes betydning av "den lille død", som de kaller orgasmen. Men også som en pessimistisk oppsummering av menneskelivet. Giljotinens mekaniske, lidenskapsløse arbeid koples til selve lidenskapens livsgnist.
Desperasjonen og menneskets flyktige liv har her fått et intenst uttrykk som er ganske enestående i norsk skulptur.Begjærets uttrykk er smerten, og dens mål døden.[
til
utstilling
til
omtaler
til toppen
|
|
