|
Engler har tatt bolig i Allan Christensens skulpturverksted i Damsgårdsgaten. Mellom hendene hans kjemper de seg fram og får form. Skulptøren vet ikke alltid helt hvordan formen blir før den står der.Engler eller keruber, Guds sendebud, tror i hvert fall Allan Christensen disse vesenene må bli. Han har tiltenkt dem en rolle i en skulpturplan-eller en skulpturdrøm- så stor at han må sirkle rundt den mange ganger før han til slutt setter ord på den. Så lar vi den vente litt.
Først møter vi i verkstedet hans videreføringen av Arvesynden, skulpturen av den tunge byrden som kristendommen forkynner vi mennesker må slepe med oss gjennom livet. Den passet i størrelse til skulptørens egne skuldre, men det skal være en stor og sterk engels som kan bære etterfølgeren, som han kaller Engels Byrde.
Øverst er den som en god gammel vassele, tung og røff i formen og i treværk som synes preget av elde og slitasje. Den stakkars engelen skal slepe på et ikke helt definert redskap som skraper og rusker opp i jorden, og en aggressiv pigg dekket av plater av hamret og etset stål. Piggen står for noe vondt og hardt som er både vårt og englers lodd.
For engler er jo ikke feilfrie, de heller. De sloss som oss mennesker, og de stygge og slemme kastes til jorden som falne engeler.
Lykke og gru.
Mye oppmerksomhet har han på flere utstillinger fått for sine Parringsbenker, disse samtidig grusomme og lystne minnene om menneskeavl i slavetidens USA. På utstillingen Den Gyldne i Københavns Charlottenborg har han også vist På den åttende dag som sammenfatter menneskelivets lykke og gru, fødsel og død, i en slags kombinasjon av fødestol og giljotin. Året etter drog han tilbake med Alteret. Finnes det tilbedelse her, er den smeltet sammen med offer, brutalitet, uhygge. Den Gyldnes folk har meldt seg på banen igjen; trolig får danskene neste år grøsse igjen- og bli henført- over Engels Byrde.
Allan Christensens kunstneriske kamp står nå med den kjempemessige engelen som streber høyt i været i det svære og romslige verkstedet som Rieber Eiendom har skaffet ham i Damsgårdsgaten. Her er to etasjers høyde under taket og isnende kaldt nå midtvinters; det er hardt arbeid med å snekre og pusse på engleskikkelsen, som må sikre nogenlunde kropsvarme. Men så finnes det også en liten varmestue som 2.etasje over en del av verkstedet. Den kan brukes til visning av ferdige skulpturer i mindre format, inntak av varmende kaffe og hvil.
Det myke og harde.
Kjempeengelen er vokset fram som den tredje skulpturen i en serie. Den første er mest som en skrånende benk å se til, kanskje litt i slekt med parringsbenkene. Den andre har reist seg opp på lange, slanke bein, har et tydelig bekken og torso- og er formet med mye kjærlighet, forteller Allan Christensen. Det er tydelig, for vesenet- kanskje et menneske og kanskje en engel- har en fint rundet rygg, sensuelt og silkemykt vekslende mellom glatt skinn og grundig pusset tre; den ber om å bli strøket kjærlig. Men det krummete magepartiet er røffere og hviler på den harde piggen som er en nådeløs gjenganger.
Det største vesenet ligner, med de lange beina og den smidige ryggen. Den har et androgynt trekk, rumpeballer som samtidig er bryster. Om den blir mest hard eller mest myk, gjenstår å se. Dens skaper trenger mer trematerialer, mye mer, for å skape videre.
Paktens Ark.
Med sine englevesener kretser Allan Christensen om drømmen og målet: Å skape Paktens Ark. I Bibelen var Paktens Ark den gulldekte trekisten som jødene bar med seg gjennom ørkenen. Den inneholdt lovtavlene og var symbolet på pakten mellom Gud og mennesker. Allan Christensen som selv ble strengt religiøst oppdradd, har reagert på det han kaller en rasjonalisert religionsutøvelse etter Jesu tid; er det er tilstrekkelig å gå til Gud og be om tilgivelse for det gale og vonde man har gjort, uten å konfrontere det mennesket man har forsyndet seg mot? Sett at Gud ikke fantes; da måtte vi forholde oss bare til hverandre.
Så Allan Christensen vil beholde Paktens Ark, men fjerne Gud. Han vil at Paktens Ark skal være et symbol for vennskapet mellom mennesker. Så skal kanskje englene kretse rundt den som voktere av dette vennskapet. Selve kisten til skulpturen om Paktens Ark er allerede laget av gode snekkervenner. En annen venn har påtatt seg å koste gullet den skal dekkes med. Men uendelige spørsmål gjenstår; det er nesten ikke til å tenke på hvordan den til slutt skal bli. Men skulptøren er vant til at hans verk fortsetter å stille spørsmål også etter at de er ferdige. - Hadde jeg hatt svarene, ville jeg kanskje ikke ha laget dem, sier han.
Den nærmeste utstillingsplanen for Allan Christensen er nå galleri Siverts i midten av mars. Noen av de nevnte skulpturene blir vel å se der, og noen av de fredeligere tingene uten åpenbare provokasjoner som han omgir seg med i varmestuen; en skulptur av et enstrenget musikkinstrument som til nød kan spilles på, og en bølgeformet skulptur som i sitt indre gjemmer skaphyller hvor cd-er kan oppbevares. Eller diverse små hemmelige ting.[
til
omtaler
til toppen
|
|
